MADE IN INDIA

Tre ganger har jeg vært i India.

Første gang 1954/1955.

Indiafondet. Norsk-indisk fiskeriprosjekt.

Vi skulle hjelpe kastegarnsfiskerne. Det var fortellinga.
Og slik startet det som i dag kalles – Norsk Utviklingshjelp/Norad.

Far dro ned i -53. Mor kom etter i -54:

30. januar det året forlater MS Dagfred Oslo havn. Stykkgods.
8 000 bruttotonn. 14 knop. Bare menn ombord. Og mor. Ved
kapteinens bord. Kaptein Carl fra Sandefjord.

– One of the great musicals of the fifties!

Oslo – Bremen – Hamburg – Biscaya – Genova – Marseille – Port Said
– Suez – Rødehavet – Aden (bunkring uten landlov) – Det arabiske hav
– Bombay

MS Dagfred ankommer Bombay 8. mars 1954. Kvinnedagen! Det
visste ikke mor. Seilasen hadde tatt nesten seks uker. Mor og far
giftet seg 13. mars.

Travancore. Landskap med elefanter. Elefantører. Ørestørrelse.
Hvor er de størst/minst. Var det Afrika nå igjen? Eller India.
En aften i tropemørket på vei hjem i bil etter et cocktailselskap:
Elefanter i veien. De ut og bak nærmeste tre. Lederhunnen brenner
snabelen på det varme panseret. Tramper bilen flat. Seinere den
novembernatta er jeg glimtet i min fars øye omsatt i praksis: Made in India.

Andre gang 1983.

Den sommeren leste jeg Jan Myrdal: “Indien väntar”. Jan og Gun
besøker naxalittene, dypt inne i alt det grønne. I jungelen vest for
Godavarifloden. Og jeg leser dette:

“Under det vi gjorde upp eld föll natten över oss och genom den svarta
himlen dundrade stjärnorna ner mot oss.”

Menneskehetens historie oppsummert i e n setning ~

Fig.1) Dialektisk triangel.

Nede til venstre: TESE/Under det vi gjorde upp eld/urfellesskap/urkommunisme
Nede til høyre: ANTITESE/föll natten över oss/klassenes tidsalder
Oppe i krysset: SYNTESE/och genom den svarta himlen dundrade stjärnorna ner mot oss/
Menneskehetens Samboerskap på Jorda/verdenskommunisme

Present time.

2012. India venter framdeles. Jan Myrdal er erklært p e r s o n a n o n g r a t a
av indiske myndigheter. O p e r a t i o n G r e e n H u n t fortsetter.
Mens jeg skriver dette.
Mens du leser dette.
Men det nødvendige solidaritetsarbeidet fortsetter også.

Tre ganger har jeg vært i India.

Dette er tredje gang:

Ola Bog, Oslo, september 2012

This entry was posted in Kultur, Norge, Poesi, Solidaritet. Bookmark the permalink. Follow any comments here with the RSS feed for this post. Post a comment or leave a trackback: Trackback URL.

Leave a Reply

Your email address will not be published.